Den første lørdag i juni åpner malerduoen dørene inn i Galleri Gamle Tomb
Mellom havet og himmelen beveger seilskuta inn i det blå universet. Alt rundt oss er himmel og under oss er den brusende sjøen.
Vi har laget en maleriutstilling om vår reise i den sørvestlige passaten og om blå vilje mellom mennesker på tokt. Utstillingen heter MELLOM DET BLÅ
Vi maler i blått. Vi maler en visuell fortelling fra minner og opplevelser vi hadde på reisen på havet. Det som ble sittende igjen i bevisstheten og kroppen.
Vi maler stille nærvær. Vi maler musiske magiske stunder, dansende livsglede og møter mellom alderdom og ungdom. Vi maler arbeid og hvile. Vi setter form på de lykkelige stundene og de utfordrende stundene.
Mellom det blå tenkes blå tanker, bak øyelokkene duver det blå havet, i kroppen finnes blå ro.
Mellom tolv og fire var vi på vakt. Søvndrukne vekkes vi til tørn og stiger ut i mørket der master og tauverk reiser seg majestetisk, som i en duvende katedral. I mørket sanses skygger av mennesker som skal på eller av vakt.
Mellom Jakarta og Mauritius reiste vi med den sørvestlige passaten.
Åpning lørdag 3. juni klokken 1300 (kunststien åpner kl. 12)
Galleri Tomb, Galleriveien 2, Tomb, Råde, Norway
https://raadekunstforening.com/galleri-gamle-tomb
Å være malerduo og enkeltindivid på en og samme tid.
Disse helt uerstattelige møtene med andre mennesker. Der jeg er med på å bygge felleskap med ukjente, som etter ganske kort tid, blir kjente og viktige relasjoner. Vi deler alle døgnets timer, så vi bygger solide relasjoner på rekordtid.
Vakre unge Frida som sover ved min side, som smiler fra hun står opp til hun legger seg – trygg i hele seg. Jeg beundrer motet hennes og hennes evne til å tilpasse seg gruppa. Hun går åpent inn i gode dype dialoger og det har virkelig vært en glede og bli kjent med.
Jeg synes det var spesielt spennende å observere hvordan vi etablerte oss som gruppe. Vaktlag gruppe – det tok vel en uke eller 5-6 dager….etter det begynte vi plutselig å snakke om oss – Vi hadde etablert vennskap som bidro til en følelse av deltakelse . Det ga oss et fellesskap og en gruppefølelse. Jeg tror at dette bidro til positiv selvfølelse for mange av oss og vi fikk en «tryggere» eller bedre tur. Jeg er spesielt glad i samtale, gjerne de samtalene som går litt dypere enn vanlig, de som går forbi etableringen av en relasjon og ned til grunnverdier, sorger og gleder. På seilskuten, spesielt på natten, fikk vi mange gode muligheter for slike samtaler. Jeg er takknemlig for hver og en av dem – de har gjort meg klokere.
Mari var en av min samtalepartnere, hun var i tredveåra, på dagen 20 år yngre enn meg, vi hadde helt fabelaktige samtaler. Jeg fikk vite mer om Marie enn jeg vet om noen av mine beste venner – takk for at du lyttet til meg og ga meg muligheten til å lytte til deg.
«Å være venner er å møtes i et forhold hvor den enkelte opplever seg som godtatt og verdsatt for akkurat den han eller hun er» – det har vi vært flinke til på turen vår. Til å godta, oppmuntre, smile, støtte, kommunisere og være rause med hverandre.
Livet blir fattig uten andre – ta vare på hverandre.
